Denne posten skrives for å, simpelthen, gjøre lesere oppmerksom på at seksjonen som omhandler Olavskirker og kapeller eller altere andre steder enn Sandefjord, fylles med informasjon – litt efter litt, og uten hast.
Om historien
I dag er det lavet et ny seksjon, denne gangen om kapellets og menighetshuset historie: det er ikke mulig å se disse adskilt.
Den teksten som er å finne der, så langt, er hentet fra Sandar kirke : et minneskrift 175-årsdagen, 15. august 1967 skrevet av Th. Østenstad, som hadde vært sogneprest i menigheten han kom til som kallskapellan i 1937.
Han hadde vært med gjennom hele perioden, og visst hva han skrev om.
Hvorfor kapellet ble bygget
Olavs Kapell i Sandefjord er en gave fra skipsreder Lars Christensen og hans kone, Ingrid. Nedenfor er det han selv som forklarer sine motiver, i et brev datert samme dag som kapellet ble åpnet.
«LARS CHRISTENSEN
SANDEFJORD
NORWAY
p.t. Sandefjord, 26. oktober 1962.
Sandar Menighetsråd,
hersteds.
Olavs kapell i Sandar.
En gammel drøm har idag gått i oppfyldelse for mig.
Da jeg julaften morgen i 1909 i grålysningen kom fra nattoget – Valparaiso til Santiago de Chile, Syd Amerika, spaserte jeg fra stasjonen mot det hotell som var oppgitt mig.
Plutselig hører jeg vakker musikk og så gjennem en åpen dør in i en opplyst kirke.
Jeg bar min egen håndkuffert og gikk inn i kirken, satte mig på håndkufferten og lev sittende til det lyste av dag.
En vidunderlig stemning som betok mig. Kirken var vakkert dekorert, sogar med skjønne malerier og musikken var dempet. Jeg kom fra anstrengende forhandlinger ved en hvalfangststasjon som jeg disponerte ved Coral i Chile, og skulde hjem. Det blev en morgen jeg aldri glemmer. En del besøkende var allerede kommet og lå på knæ i bønn. Folk kom og gikk. Den gamle munk kom stadig forbi mig, der jeg satt på kufferten men da han hver gang ble møtt med et smil, sa han ingen ting.
Jeg så, hvorledes de besøkende gikk lettet ut igjen, og jeg lovet mig selv, at med tiden vilde jeg forsøke la bygge et kapell i min fødebygd Sandar, hvor jeg er døbt og konfirmert.
Tiden gikk, og senere i livet har jeg mange steder i verden om dagen gått innom åpne kirker.
I 1920-årene var jeg ofte på forretningsreise i London, og der hende det noe som grep mig. Sammen med en venn kom jeg sent en regnfull natt forbi St. Martin in the Fields-kirken ved Trafalgar Square midt i London, og så to av gatens forkomne individer gå ned i kirkens opplyste kjeller, for å søke ly for natten under kirkens tak.
Vaktmesteren spurte hvorfor vi kom. VI svarte at vi hadde interesse av å få vite hvad det gikk for sig her nede i kjelleren. Han bad os sitte ned, og var interessert i vårt svar. Folkene hadde søkt dit ned fr å få en hvil i stillhet under ordnede forhold. Jeg tenkte på det gamle løfte til mig selv. Jeg håper kapellet en gang i fremtiden kan holdes åpent døgnet rundt, men jeg er rådet til foreløbig at anbefale, at det forsøksvis holdes åpent fra klokken syv morgen til klokken syv aften.
Årene gikk, og i 1930 årene kom jeg flere ganger til Afrika, hvor jeg to ganger var på storviltjakt i det distrikt, hvor de senere så beryktede «Mau-Mau»-folk holder til. Jeg hadde 31 av disse av disse negrene med på den siste jaktturen, og det gleder mig at kunne si, at jeg aldri så et dårlig trek av disse folk. De var høflige og arbeidssomme. Vanligvis sov vi i telter, men jeg sov også under åpen himmel blant dem.
Om morgenen kunde jeg overraske enkelte av dem med foldede hender, sittende stille mot solen når den kom opp bak fjellene.
Jeg hadde jo lest om «MANTIS», som for urinvånerne skapelsens første ånd.
Jeg forstod intet av hva negrene kunde si, men hadde lest om deres ærefrykt for fjellene, som de anså for hellige og bolig for enhver stor og gammel ånd.
Alt dette har minnet mig om mitt gamle løft til meg selv og har gitt mig bevis for at mennesket trenger et sted, hvor det kan ha en stille stund med sin gud. –
Jeg er glad over, at jeg nu har kunnet realisere tanken, og jeg håper at Olavs Kapell i Sandar vil bli flittig benyttet til velsignelse, gavn og glede for alle som søker dit.
