Sjømannshjemmets kirke i Rouen er eiet av «Foreningen Sjømenns Venner i Rouen» som kjøpte[i] den av Den norske Kirke i 2004[ii]. Denne foreningen ble stiftet i 1989, da Sjømannshotellet et lite stykke unna stengte[iii], og driver en klubb der sjøfolk kan komme og slappe av, drikke kaffe (og, siden dette er Frankrike, endre tørsteslukkere), adgang til wifi, handle små nødvendigheter, og hvor man kan få transport til og fra skipet, eller tips om turer i byen. De har partnere som fagforeningen International Transport Workers’ Federation, sjøfolks velferdsorganisasjoner, og Mission to Seafarers – blant andre, og er et tilbud som ligner svært på det en norsk sjømannskirke driver med.
Bygningen der de holder til ble opprinnelig gitt til Den norske kirke av en enke, og har vært brukt som norsk konsulat, anglikansk kirke med prester, og annet[iv].
Kirken ligger like ved siden av Sjømenns Venners klubb, og var opprinnelig bygget
som norsk sjømannskirke, den stod ferdig i 1926, nesten 40 år efter at sjømannsmisjonen først dukket opp i denne havnebyen. Den nye kirken var en minnekirke over norske sjøfolk som omkom under første verdenskrig. Ved minnekirkens 10-årsjubileum ble den oppkalt etter Olav den hellige[v].
Sjømannskirken selv forteller videre[vi]:
«Første verdenskrig førte meg seg en betydelig økning i skipstrafikken på Rouen. I 1916 meldte for eksempel sjømannspresten om at over 1000 skandinaviske skip ankom Rouen og andre nærliggende havner. Frankrike hadde et stort behov for engelsk kull under krigen, og mange nøytrale, norske skip fikk de farefulle oppdragene med å frakte kullet til franske havner.
Om de norske skipene klarte å unngå både minefelt og torpederinger og legge til kai i Rouen, kunne sjøfolkene finne et kort pusterom på sjømannskirken – før neste oppdrag kalte. Og til tross for at krigsbestemmelser gjorde det vanskelig for sjøfolk å få tillatelse til å komme i land i denne perioden, var leseværelset i Rouen godt besøkt. I 1916 fant over 8000 veien hit, og spesielt ble det populært da sjømannskirken begynte å arrangere «festlig aften» hver tirsdag.
I mellomkrigstiden førte økonomiske krisetider til at mange norske sjømenn ble gående i Rouen i uker og måneder og vente på hyre. Kontanter og kreditt ble oppbrukt, og leveforholdene ble etter hvert kritiske. I begynnelsen av 1930-årene var nøden blant sjøfolkene så stor, at sjømannskirken i Rouen måtte yte krisehjelp blant annet gjennom servering av mat.
Under andre verdenskrig måtte sjømannspresten flykte fra Rouen til Paris, og kunne ikke kom ikke tilbake før krigens slutt».
Sjømannskirken i Rouen ble nedlagt i 1954 på grunn av sviktende skipstrafikk. I 1960 fikk den svenske sjømannskirken overta bruksretten til kirken, og deretter overtok den finske sjømannskirken driften. I perioden 1975–1979 hadde Sjømannskirken en norsk assistent ved den finske sjømannskirken i Rouen[vii]».
Hvordan kirken ble benyttet fra 1979 til 2004 – 25 år – er ikke klarlagt.
Bygningen er avlang, og orientert mot nord, der det er «apside», altså en avslutning som ikke er flat men, i dette tilfellet, flerkantet.
Fasaden mot syd (og gaten) har to nivåer og er i romersk stil. På gateplan er det en rektangulær dør, mens det i planet over er en med bue, den tjener utelukkende til dekorasjon. Et lite, kobberkledt tårn avslutter[viii] bygget.
Det er orgel i kirken, bygget av Victor Gonzalez, og antagelig satt opp i tredve-årene.
Nærmeste hotell er et par minutter unna med bil, så man kan enkelt gå. Siden dette
er Frankrike er det godt med restauranter – de ligger litt lengre fra kirken, men i et område i motsatt retning. Barer og puber er det heller mangel på, bare ikke akkurat der kirken ligger – med unntak av sjømannsklubben.
Om man ankommer Rouen, er det 1.3 kilometer å gå mot sydvest, langs en stor vei, eller 1.5 dersom man velger en rute gjennom litt stillere side og bakgater.
Det er ikke noen egen kontaktinformasjon for kirken, men dette er hvordan man kan komme i kontakt med klubben som ligger vegg i vegg:
