Det første Olavskapellet i Norge efter reformasjonen var et midlertidig arrangement i en i «Guldberg og Dzwonkowskis forrige Boglade» i Storgaten 27, på hjørnet av Youngs gate – og det finnes ikke spor efter den: selv bygningen er byttet ut.
Norge har aldri, uansett inntrykket man har fått gjennom skolegang, konfirmantundervisning eller populære historiefremstillinger, vært helt uten katolikker. Landet hadde mye samkvem med mennesker fra andre land, ikke minst gjennom skipsanløp langs hel kysten, og mange av de som kom på besøk på dét viset var nok av katolsk herkomst. Det kom andre hit også: «eksperter» og spesialister på ulike fagfelt, handlende, eller militære.
Men efter reformasjonen gikk det også lang tid før menneskenes tro var vunnet av lutheranerne: my gikk under jorden og fortsatte å leve et folkelig liv lenge efter at det offisielle Norge hadde antatt den nye læren.
Et verk[i] om katolisismens historie i Norge har et avsnitt som viser at den gamle troen nokså sikkert overlevet inn i den nye tid efter 1814:
« Et interessant eksempel på dette er følgende «hverdagsvers» (som det ble kalt) fra Sunnmøre nedtegnet så sent som i 1810 – altså bare 30 år før Den katolke kirke fikk fotfedte igjen i 1843. Verset lyder som følger:
«Kredor nijande potamen, Amen uppaa tenta, sikkaa a såla ellive tælaa, Gud i ein Tip, ein Duk, eit sion, eit Biketon, eit smalebud, eit Amen».
Ifølge tradisjonen i 1810 ble denne bønn brukt «før Faderen(dvs. Fader Vår i dansk utgave) ble indført og lært», dvs fra tiden forut for reformasjonens innførelse.
En språklig analyse av dette hverdagsvers gir følgende resultat:
Kredor nijande potamen = Credo in unum demum Patrem; Amen uppaa tenta = omnipotentem; Sikkaa aa sæla ellive tælaa = sicut in coelo, sit et in terra; Gud i ein Tip = quotidianum; ein Duk eit sion = ne inducas in tentationem; eit Biketon – debitoribus; eit smalebud = in saecula[ii]. Altså deler av det katolske messesymbol på latin.
Det kunne være fristende å sitere flere andre eksempler på slike fragmenter fra den middelalderlige katolske messe overlevert på folkemunn helt frem til begynnelsen av forrige århundrede, da forskningen begynte å samle dem inn, og vise hvordan de norske ordene «naar slipper at» i en gammel morgenbønn er identisk med «nos libera», eller rettera sagt «libera nos» fra Pater Noster».
Tønsberg var en av byene der det ser ut til at en undergrunns-katolisisme holdt seg. Historieverket som er nevnt ovenfor forteller om en mann, Rikard Pederssøn, som ble jesuitt og reiste tilbake til Norge for å virke blant sine undertrykte trosfeller, men døde under en reise tilbake til Brabant, der han ellers holdt til. Fremstillingen fortsetter:
«Viktigere var en annen nordmann, som man i Roma etterhvert kom til å følge med den aller størte oppmerksomhet. Det var en ung mann født i Tønsberg formodentlig på sensommeren 1539. Vi har alt referert til ham oven for: Navnet var Laurits Nielssøn, og han kom til gå under navnet «Kloster-Lasse».
I august 1559 hadde han latt seg immetrikulere ved det erkekatolske universitetet i Louvain. Før han kom til de spanske Nederlandene hadde han vært elev ved Oslo Katedralskole, og ved den fornemme Metropolitanskolen i København. I Louvain hadde han latt seg oppta i Den katolske kirke og ble fermet etter katolsk ritus. Så kastet han seg over prestestudiet for å bli jesuitt. Da han tok magistergraden i filosofi i 1561, hadde han plassert seg som nr. 16 av 153 kandidater oppe til eksamen.
Da han begynte å virke blant sine medstudenter ved de andre fakulteter i Louvain, knyttet han så mange nye kontakter at jesuittkollegiet måtte åpne ikke mindre enn 9 nye rom for å gi plass til alle som ville delta i en serie åndelige øvelser han ledet. Spøkefult kalte studentene ham Sjelefiskeren[iii]».
Dette er ikke stedet for en full biografi over Pater Norvegicus, som han ble kalt av sine kolleger, men man kan notere seg at det ble lagt en plan for at han skulle reise tilbake til Norge og fremme den katolske sak der, blant annet ved å grunnlegge et jesuittkollegium, blant annet på grunn av hans kjennskaper:
«Pater Norvegicus hadde nemlig ikke kuttet over forbindelsen med sin familie hjemme i Norge. Vi vet ut fra autentiske dokumenter bevart til vår tid at hans over 60 år gamle far besøkte ham i de katolke Nederlandene og opplevde en religiøs fornelse ved sønnens mellomkomst. Møtet mellom faren og sønnen er patetisk skildret i et brev til jesuittergeneralen fra pater Norvegus’ provisnial i Brabant. Faren var fullstendig uvitende om sønnens gjøremål etter at han var kommet til Louvain, og ble forskrekket da han hørte at sønnen var blitt medlem av jesuitterordenen. Men han lot seg berolige. Trolig var det farens tilbakevenden til den katolske tro som førte til at jesuittene planla en spesiell misjon til Norge med pater Norvegus i spissen[iv]».
Lars, Lasse, eller Laurits Nielssøn kom aldri tilbake til Norge, men virket i flere år i Sverige og Danmark, og i det siste landet fikk han utgitt en bok, Confessio Christiana[v], på latin i 1604; en oversettelse til dansk kom året efter. Laurits ble kastet ut fra både Sverige og Danmark, og førte derefter et liv på mange kanter i Europa, der han virket til en viss grad blant Nordmenn somm kunne tenkes å reise hjem og støtte saken, til han døde i Vilnius i 1622.
Den neste med oppdrag å fremme den katolske kirken i Norge var Hans Mortenssøn Rygh fra Hjertum i Båhuslen, litt nord for Gøteborg og gjerne kjent som Johannes Martini Rhugius. Han hadde slekt blant norske prester – en onkel var sogneprest i Sem og var vennligsinnet og tillot Rygh å bygge opp et propagandasentrum på prestegården[vi], med en hemmelig gruppe katolikker i området Tønsberg-Larvik[vii], der det var mange forbindelser til Antwerpen, der Ryghs overordnede holdt til. Det var antagelig disse som hadde sørget for at Rygh fikk den utdannelsen han fikk.
Det gikk ikke så godt: da Rygh og hans kollega, under påtatt identitet, kom tilbake fra kontinentet ble de ankomsten til Larvik rapportert til Gunde Lange, lensherren i Tønsberg, og biskop Niels Glostrup i Christiania. Dermed ble de antagelig overvåket og det vanskeliggjorde arbeidet. Blant annet av den grunn forlot kollegaen Norge efter seks uker, mens Rygh fortsatte, alene, i de neste to årene. I denne tiden reiste han mye, og kom i kontakt med en hel del små grupper av menn og kviner som holdt fast ved den katolske tro[viii]. Rygh hadde vanskeligheter med penger, med å finne støtte, med at mennesker i hans geistlige kontaktnettverk på kontinentet døde, og dokumenter som ble bort – og til slutt reiste han for å ordne opp. Mens han var der oppholdt han seg mye i Calslagen, 20 kilometer sydvest for Amsterdam, der det bodde opp mot tusen nordmenn som drev handel, skipsfart, og lignende[ix].
Rygh døde bare 42 år gammel i 1651. Men det arbeidet han hadde gjort, hadde motivert jesuittene til å forsøke å sette opp et misjonssentrum i Bergen, en by med meget tett forbindelser til kontinentet. Dette var i 1648, og én grunn til å håpe det skulle la seg gjøre var at Herredagen på Akershus Slott hadde foreslått, et par år tidligere, at det skulle innføres religionsfrihet i fire norske byer – man trengte. Men dette ble ikke noe av, og de som var kommet til Bergen forlot byen i løpet av seks uker, og dermed var det slutt på den katolske kirkes forsøk på å vinne Norge tilbake[x].
Katolske prester og andre representanter for Kirken dukket opp nå og da – for å tjene katolske leiesoldater, for eksempel. Og et lite sentrum for katolisismen i Norge etablerte seg en tid på Trosvik, rundt tre kilometer nordvest for Fredrikstad sentrum. Der bodde nemlig Johan Caspar de Cicignon, kommandanten på festningen og en militær som var viktig for kongen, og derfor kunne være ivrig katolikk uten at noen stanset ham. Han hadde til og med en prest i staben sin, en ordning som ble styrket med en jesuittpater i 1678. Og da den første presten døde samme år ble han erstattet i løpet av noen måneder. Da statskirken protesterte, endte det med at innbyggerne i Fredrikstad, ved lov, fikk innvilget religionsfrihet, slik at Cicignon kunne fortsette som katolikk – og fremdeles gjøre krigsmakten store tjenester. Den siste presten ved Cicignons side var jesuitten Judocus Weimers fra Paderborn[xi].
I 1690 bestemte kongen at alle barn av blandede ekteskap måtte døpes i den lutherske kirke, og dermed ble det umulig for den lille flokke norske katolikker å overleve. Weimers anbefalte Roma å avslutte forsøkene i Norge, og reiste fra landet året efter. Og Cicignon døde, uten sin religions riter, fem år senere[xii].
Det var lite katolsk aktivitet ut over besøk av enkeltpersoner de neste tiårene. En astronomisk ekspedisjon som skulle til Finnmark for å observere Venus hadde med seg en prest som var den siste som feiret messe på norsk jord i – det skjedde i 1768[xiii]. På veien nordover hadde prestene også holdt messe i Erkebispegården, for en del katolske leiesoldater som var uten feltprest, og også hjemme hos den franske konsulen i Trondhjem[xiv].
I årene som fulgte fikk både Kristiansand og Tromsø religionsfrihet, og man kan anta, men ikke dokumentere, at det ble holdt katolske messer og annet i disse byene, likesom russere kunne utøve sin religion i Finnmark[xv].
En serie katolske messer som er dokumentert be feiret av Abbé Vogler, bedre kjent som komponisten Georg Joseph Vogler, som oppholdt seg i Trondhjem i 1791 og i Christiania både 1794 og 1797: han hadde et godt forhold til den norske kirken, holdt konsert i Vår Frelsers Kirke og ble ikke stanset da han holdt messe for de få katolikkene som bodde der. Han var sikkert et lyspunkt – for som komponist har han en betydelig og variert produksjon – fra verk med religiøse motiver som «Hosianna, Davids sønn», til «Jaktsamlingene»
Første halvdel av 1800-tallet var det mye religiøs gjæring i Norge, og da konventikkelplakaten ble avskaffet i 1842 ble det letter å organisere troende i grupper utenfor Statskirken. Da hadde, 20 år senere, Sverige og Norge fått en katolsk kronprinsesse, Joséphine, som ikke ville omvende seg. Hun hadde med seg sin fars huskapellan, sveitseren Jakob Lauritz Studach. Han ble i 1833 utnevnt til apostolisk vikar i Stockholm, og i den sammenhengen rekrutterte han Gottfried Ignatius Montz, en tysker som var blitt prest i Leuven i 1839.
Denne Montz ble sendt til Christiania i 1842 for å døpe et barn, og dette utløste et brev fra de norske som var til stede ved messen han holdt i sammenheng med dåpen, til kongen, der man ba om tillatelse til å opprette en katolsk menighet. Tillatelsen kom ikke umiddelbart, men tegnene var såpass gode at Studach lot seg overtale til å la Montz flytte til Christiania samme år, og da kongens ja ble gitt året efter var det klart for grunnleggelsen av den første offisielle katolske menighet i Norge siden reformasjonen.
Og i det midlertidige kapellet i Storgaten ble de to første barna døpt 2 februar, mens den førsste offisielle katolske messe ble feiret der palmesøndag – 9 april – 1843.
Om man kommer forbi Storgaten 27, stanser opp og reflekterer litt, kan det hende man får lyst på en matbit og en kopp kaffe: da kan man finne det man trenger i gatene omkring.