Vormsi er en egen kommune, og har et flateinnhold på 93 km2. Folketallet var, i 2011, på 415 hvorav 241 fastboende. Det administrative senteret for kommunen av samme navn ligger i Hullo, omtrent midt på den sørlige halvdelen. Om Hullo aldri så mye omtales som en landsby, ser det ut som et norsk bygdelag der – spredt bebyggelse, en blanding av næringsbygg og boliger, og ett og annet veikryss som leder av til det ukjente. Hele Hullo er vel omkring to kilometer fra syd til nord, og helt i nord ligger Olavskirken.
Olavskirken – Püha Olavi kirik – er beskrevet på et websted om Vormsi, eller, som det heter på svensk, Ormsø. Teksten er på Estisk, men Google gir en brukelig oversettelse, lett redigert og med tillegg av noen lenker:
«En av de viktigste severdighetene på Vormsi er kirken St. Olaf, bygget på 1200-tallet.
Kirken ble opprinnelig bygget av tre, som de fleste helligdommer i den tiden, og stenkoret ble ikke lagt til før på 1300-tallet. Det ble også bygget et klokketårn på den vestlige delen av kirken, hvorav restene fremdeles kan sees ved inngangen.
Bygningen ble plyndret fullstendig under den liviske krigen. Kirkesølv ble stjålet og kirkeklokker ble ført til Saaremaa. Plyndrerne var russiske soldater, øyboere og svensker. I 1632 ble det reist en ny steinbygning i stedet for den gamle trebygningen. Samtidig, med den siste endringen, ble historien om å bygge kirken fullført, og efter detter er det bare gjort reparasjoner på bygningen. En særegenhet ved kirken er fraværet av et tårn; kirkeklokken henger over døren under en høy rygg.
Historien om St. Olavs kirke i Vormsi
Selv om Vormsi først ble nevnt i historiske dokumenter i 1391, ble den eldste delen av den nåværende Vormsi-kirken, det middelalderske koret, bygget rundt 1270, samtidig med Haapsalu katedral. Dette indikeres av en rekke konstruksjonsteknikker og detaljer som var i bruk på den tiden. Dette var imidlertid ikke det eldste byggetrinnet til kirken i Vormsi.
Sannsynligvis var den tidligste kirken bygget av tre og lå over den nåværende skipet. Dette ble sannsynliggjort av rekkene av stener som kunne sees under restaureringen i 1989 under det gamle gulvet i kirken, og som hadde blitt brukt som fundament. Når denne trekirken ble bygget, er det fortsatt sikkert ukjent.
Ifølge tradisjonen, nedskrevet i kirkens besøksjournal fra 1596, var grunnleggeren av St. Olafs kirke i Vormsi konge av Danmark. Den eneste danske kongen som var i Estland i disse fjerne tidene, var Valdemar II, da han dro på et korstog mot det fremtidige Tallinn i 1219. Dette året kan betraktes som byggeåret til den eldste trekirken.
Et vakkert middelaldersk, hvelvet koret ble bygget på trekirken rundt 1270 og har overlevd til den dag i dag. I løpet av de siste restaureringsarbeidene ble middelalderske hvelvmalerier, som er unike i Estland, renset. Fire bånd dukker opp fra solkorset på toppen av hvelvet, og ender i et lotusløp. De hvelvede hekkene viser stjernemotiver, store liljeblomster og vinstokker. Maleriene viser til koret som et symbol på paradis. Denne designstilen vitner om forbindelsen med Gotland.
I den sørlige veggen i koret er det et lite vindu som kalles kikkhullet eller hagioskopet. Gjennom det deltok de som ikke fikk komme inn i kirken – de med smittsomme sykdommer (dvs. spedalske) eller de som var utvist fra menigheten – i messen. Mens kirken ble stengt, kunne pilegrimer også se gjennom den.
I koret er det også en kopi av den middelalderske (2. halvdel av 1300-tallet) treskulpturen «I krybben»
dedikert til Jomfru Maria. Originalen ble ført til Sverige i 1944 og ikke har blitt returnert til Vormsi kirke med andre gjenstander. For tiden er eiendelene til Vormsi kirke deponert i museet til den svenske Michaelskirken i Tallinn.
Etter ferdigstillelsen av koret og frem til den liviske krig, så kirken ganske underlig ut i målt efter moderne synspunkter: vestsiden var et relativt smalt og lavere tømmerhus og østsiden var et høyere
kor bygget av sten. Dette ikke noe ekstraordinært på denne tiden: mange middelalderske kirker ved Østersjøen ble bygget på denne måten og i denne rekkefølgen.
Under den liviske krigen vinteren 1575 plyndret den russiske tsarens tropper øya Vormsi over det frosne havet. Sannsynligvis var det da kirkens gamle tømmerbygning ble ødelagt. Balthasar Russow forteller om denne plyndringstoktet i sin «Livonian Chronicle«.
I et halvt århundre etter krigen og pesten var det sannsynligvis bare det utplyndrede koret igjen av kirken. Det tok tid å komme seg fra den ødeleggende krigen. Det kirkeskipet sto ferdig i 1632, og med den fikk helligdommen den form den har idag.
Siden veggene i det nye skipet var noe tynnere enn de middelalderske korbyggerne hadde satt opp, ble noen av stenene som ble brukt til å binde skipveggen, utelatt fra kirkens yttervegg og er fremdeles synlige i dag.
I 1660 ga en velstående innbygger av Söderby, Hartman Weber, og hans kone Catharina von Kurseln en prekestol til kirken, denne var bygget av Tallinn-mesteren Elert Thiele. De fire tavlene på utsiden av den viser Kristus, Moses, Johannes og Matteus. Den femte, som gikk tapt under overføringen til Sverige i 1944, avbildet Peter. Kirken huser en kopi, lavet i 1990, av prekestolen: de fire tavlene fra originalen er i museet hos Michaelskirken i Tallinn.
I 1667 ga Magnus Gabriel De la Gardie, grunneieren på Magnushof, og hans kone, grevinne Maria Eufrosyne von Zweibrücken av Pfalz et nytt alter til kirken. Alteret var i barokkstil og ble laget av mester George Baselaque. Alteret ble revet etter krigen, og den dag i dag har bare en liten del av sokkelen og en treskulptur som viser en engel, overlevd.
Store renoveringer ble utført i kirken i 1772 og 1829, da vinduene i kirken ble bygget større og buede.
Navnene og årene til mestrene på vinduskarmene er blitt bevart siden rekonstruksjonen av vindusåpningene. I 1929 fikk kirken nytt tinntak.
Annen verdenskrig satte et dypt preg på Vormsis historie. Lokalbefolkningen Vormsi dro bort. Menneskene som bosatte seg på øya etter krigen, som også overveiende var lutherske, ønsket å videreføre kirken og bruke den som gudshus.
De sovjetiske okkupasjonsmyndighetene tillot ikke dette. De neste årene ble kirken derfor etterlatt uten tilsyn og plyndret. Kollektivbruket som ble etablert gjorde tidvis bruk kirken som kornlager, høylåve og potetkjeller. På den tiden ble også den historiske prestegården på Vormsi ødelagt.
Igjen gikk nesten et halvt århundre før kirken kunne gjenopprettes. Sommeren 1988 innledet de lokale kristne i Vormsi en restaurering av kirken. Hjelp til dette ble mottatt fra de lokale
myndighetene i Lääne fylke og også fra tidligere Vormsi-beboere i Sverige. Gaver og hjelp til dette arbeidet kom fra tusenvis av mennesker fra Estland, Sverige og Finland.
Den restaurerte Vormsi-kirken ble innviet Olsok, 29. juli, 1990».
Det finnes ikke noen egentlige hoteller på Vormsi, men i Hullo er det flere steder der man kan få en seng for natten. Disse kan nok servere litt mat, men ellers er det ingen restauranter – selv om Krog No. 14 – en pub – også har en enkel meny[iii].
Skal man ta seg en tur til Vormsi, er det enklest å ta utgangspunkt i Tallinn, dit man kan reise fra Norge med fly, eller ta seg med båt fra Helsingfors eller Mariehamn. Fra Tallinn kjører man mot sydvest på en vei som fører til fergeleiet Rohuküla – en distanse på 108 kilometer og som det beregnes å bruke halvannen time på. Derfra er det en ferge som tar henimot 2 ½ time, før man kommer i land ved Sviby og kjører det neste 5-6 kilometerne til kirken.
Kontakt-informasjon:
ESTLAND